Salgado2

Nightwish - Bye Bye Beautiful

Denne låten handler om en vemodig avskjed. Jeg skal dog ikke snakke om musikk i dag, men noe helt annet. Derimot passer innholdet i låten. Dette vil bli mitt siste innlegg i denne bloggen, og denne gangen for godt. Jeg laget et lignende innlegg i mai, men da i en lite edru tilstand. Jeg valgte å komme tilbake, da jeg forstod det på flere at de syntes det var trist jeg forlot bloggen. Så jeg bestemte meg for å hente meg inn igjen og fortsette å blogge. Etter hvert mistet jeg interessen helt - igjen, og endte til slutt opp med å bare poste poesien min.

Men nå gidder jeg helt ærlig ikke mer av denne bloggen, folkens. Denne bloggen inneholder for det meste min fortid, for ikke å snakke om forferdelig mange vonde minner. Dette er en fortid jeg nå har vokst fra, og jeg har ikke lenger noen interesse av å skrive videre på en blogg som i grunn bærer på så mye av min fortid. Alt fra gamle og vonde innlegg, til lesere som tilhører min fortid, henger igjen her inne.

Blogg var lenge en slags måte å kommunisere og nå ut til likesinnede mennesker, fordi jeg selv følte meg usikker og alene. Jeg var en barnslig og naiv person på den tiden, en gutt jeg nesten ikke kjenner igjen i dag. Jeg føler ikke lenger at de gamle innleggene på noen som helst måte representerer hvem jeg er eller hva jeg står for - nå som jeg egentlig har funnet meg selv og lært å akspetere meg selv. Derfor blir det også en uendelig selvmotsigelse å bygge videre her inne. Nå trenger jeg å komme meg ut og bygge istedet.

Jeg er glad for alle årene jeg har hatt med denne bloggen, i mine tidligere år var dette et fint sted for meg å ytre meg. Jeg har nok bare vokst fra det hele. Og jeg har absolutt ingen interesse av å drive noen "hva gjør jeg fra dag til dag"-blogg, det får fjortisjentene ta seg av.

Til slutt vil jeg takke mine trofaste lesere, som helt klart ser min utvikling fra sitt perspektiv, som lersere av denne bloggen gjennom flere år. En spesiell takk til Rania, Birgitte, Robin og Jeanett. Bloggen hadde nok aldri vart så lenge som den gjorde, om det ikke var for dere.

Adjø, salgado2.blogg.no.

Jepp, nå har jeg endelig sett Ghost live. En fantastisk opplevelse.
Den stemningen dette bandet klarte å skape under konserten var helt fenomenal.
Publikum skrek og bar seg i angst for dette harmoniske, djevelske, satanistiske bandet.

Nei, jeg har nesten ikke ord. For et band. For en live opptreden.
Det er ikke selve sceneshowet i seg selv som tar av, selv om det også er ganske karakteristisk og særpreget, men det er hele den stemningen.
En slik opplevelse som Ghost skapte er vanskelig å sette ord på, den må nok bare oppleves med et åpent sinn.

Transformer, Lou Reeds andre soloalbum, fra 72.
Jeg har likt dette albumet i en stund nå, men for hver dag som går vokser albumet bare mer og mer på meg.
Det er utrolig spesielt på sin måte, men også utrolig vakkert.
Media kalte ham i sammenheng med Lulu-albumet (med Metallica), gudfarens punk. Jeg synes det er litt drøyt å påstå, da Lou Reed overhodet ikke har punkelementer i seg. Spør du meg, er det Iggy Pop som er punkens gudfar.
Men Transformer, altså. Litt av et album. En historisk sukkerbit. Har hørt på det siden jeg sto opp i dag, og kan helt enkelt ikke legge det fra meg.

Lou Reeds musikk har en tendens til å endre sjanger over tid, men denne 72 utgaven av ham, vil jeg nok kalle en blanding av rock n roll og små innputt av blues. Lou Reed er en mann som alltid har sunget om provoserende og tabubelagte emner. Han har i grunn vært en viktig del av musikkens utvikling.
Du har garantert allerede hørt Perfect Day (en av mine all time favorittlåter), så hør på denne:

Lou Reed - Walk on the Wild Side

Stemningen i denne låten er helt rå.

Nå skal jeg slå til med et nytt og spennende blogginnlegg. Jeg er litt usikker på hva dagens innlegg skal handle om, men det finner vi da ut av underveis i dette innlegget. Julen er på vei, da.

Men jo, sist helg var jeg på den store kinodagen i Fredrikstad. Jeg endte opp med å se seks filmer. Dette var en helt ny opplevelse for meg, men utrolig gøy! Johnny English Reborn var den dårligste og Babycall var den beste. De fire filmene i midten lar vi ligge. Men alle var bra og kvelden var bra og alt bare jippi jess alle barna i Afrika danser til guds trommer.

Herregud, hva faen er det jeg preker om.


Denne plakaten har du sett rundt om i byen din også. Helt sikkert.
Den teksta under babycall der, var veldig klisjé. Kan ikke si det samme om filmen.

Men ja, verdt å se om du liker litt dype og spesielle filmer som faktisk prøver å få deg til å tenke litt. Føler det er skapt altfor mange latskapsfilmer i det siste, filmer som bare banker ut hjernecellene til folk. Eller som bare utvikler rent og skjønt idiotien til folk. Men jeg ser selvfølgelig ikke sånt da. Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Slikt kan aldri en leser tenke om meg.

Her er det full fest på rommet mitt også, forresten.

Denne coveren er helt fenomenal. Jeg simpelthen elsker den. Dette er opprinnelig Beatles sin låt, men Ghost covrer den på sin helt særegne måte. Det er veldig mange band, og spesielt akustiske covre-horer på youtube som ikke klarer å lage sine egne versjoner, men bare slikker andre artister opp etter ræva og tror dem selv er dyktige. Her har derimot Ghost gjort, en i grunn positiv gladsang, om til en dyster, satanistiske ballade. Det er faen meg imponerende. Disse gutta har jeg nettopp opplevd live om... ca 12 dager. Gleder meg.

I dag er det en måned siden noen sist kommenterte i bloggen min. Det er litt synd å se bloggen min dø ut slik, egentlig. Men blogg har i det store og hele egentlig dødd ganske ut. Åh vel.

For en ukes tid siden var jeg på A Day To Remember konsert. Egentlig ikke store greine. Er ikke så altfor fan av slik musikk lenger. Vokst opp, blitt eldre, forandret meg osv. Men noen av låtene som ble spilt var selvsagt minneverdig.

I helga feira jeg Halloween, forresten. Kledde meg ut som sjefen sjøl: Marilyn Manson. Ble vakkert.

Ellers går livet så det suser. Jeg gjør litt av alt for tiden. Skriver dikt, korte noveller og ordentlige romaner. Jeg har det i grunn veldig bra for tiden med gode venner, herlig litteratur og fantastisk musikk.

 En av låtene det går mest i om dagen:

(Hadde forresten æren av å bære Nirvana CDen, Incesticide, som inneholder nettopp Sliver i seg, under hele Oslobesøket da jeg så A Day To Remember og noen andre random nisseband.)

Jeg orker egentlig ikke anstrenge meg for å skrive noen god norsk akkurat nå. Det har jeg tross alt holdt på med i hele fuckings dag fra før av. Blogg betyr frie tøyler!!!11

Flott, nå har jeg blogget. Husk å tiss fiender i øyet og le av deres hat mot deg etterpå. (buhuhuhuh kanskje den handler om meg!!!!:((((((( Til teselskapet.)

Adjø.

Fellesskapets nødskrik

Så du er forfenget, forfattet
forlatt
Stengt i ditt sanne syn
sterilisert i blikket
uten å nikke

Verdig din verden
i din tankegangs pakt
Er du ikke alene i deg selv?
Du sprenger det nærgående
for å se det forbigående
alene

Grip galskapens galakse
fremfor det forlatte
Ikke la det usynlige
bli det synlige i sekundets posisjon
forlat fristelsen i sekundet,
for evighetens gode presisjon

Våkn opp fra deg selv
fra ditt hode
fra dine tanker
fra ditt deg
Se dybde, se mennesker
Forstå, forakt fordom

Farlig fra glede
var du
Men nå
alt du så
verden så mindre grå

Jeg driver alltid med mitt. Jeg er stort sett alltid i min egen verden. Men nå fikk jeg rett og slett bare en jævlig dårlig følelse. Hvorfor alt dette? Hva er vitsen? Det var som om jeg bare så igjennom alt sammen. Ingenting betydde noe. Alt var gjennomsiktig. Tomt. Nytteløst. Idiotisk. Meningsløst. Jeg følte det ofte sånn da jeg var yngre. Nå har jeg begynt å finne en større mening i ting. Dog fikk jeg denne følelsen akkurat nå, sterkere enn noen sinne.

I grunn ganske deprimerende. Det var som om noen prøvde å fortelle meg at dette ikke er vits. Hvorfor gidder du i det hele tatt? Ingenting er verdt noenting. Alt er en jævla stor vits. Tankene sprengte igjennom meg som faen.

Tro meg. Det hjelper å høre på musikk. Akkurat nå satt jeg på en låt som har tatt meg med storm. Venus In Furs, en låt av The Velvet Underground. Jeg skulle hørt den for ti år siden. Ikke nå. Musikk har hjulpet meg å forstå saker og ting. Den har på en måte gikk meg den kraften til å kjempe tilbake. Musikken formidler og gir meg en aksept, den har en magisk innsikt, som ikke noe annet kan gi meg eller sette seg i meg. Hadde jeg ikke hatt låter som Venus In Furs, mennesker som Marilyn Manson og William Control.. Jeg hadde helt ærlig ikke klart å akseptere meg selv. Eller enda verre, jeg hadde ikke klart å akseptere livet. Alle har sin egen måte å finne aksepten på.

Alt er av betydning. Alt er nytt. Hvorfor røyker jeg flere sigaretter om dagen? Hvorfor hører jeg på den samme låten flere ganger? Begjæret, stimulien? Selvfølgelig, men det handler om mye mer enn bare dét. Alle opplevelser har en ny vri. Ingenting er likt. Du hører kanskje den samme låten hundre ganger på én dag, men ikke en eneste gang av disse hundre gangene er opplevelsen akkurat den samme. Hver gang jeg røyker en sigarett er opplevelsen en annen. Noen ganger føles det ikke sånn, men det er helt sant. Ingen opplevelse kan være identisk.

En lærer jeg hadde snakket en gang om hvordan hvert eneste jævla øyeblikk forandrer en. Hvert inntrykk har en innvirkning på en. Du merker ikke forskjellen, men bare etter en liten samtale, er det noe nytt i deg. Bare etter å ha lest dette, er noe i deg forandret. For hver sekund som går er det noe nytt som går inn i deg. Man ser sjeldent synlige resultater fra sekund til sekund eller fra minutt til minutt. Forandringene bare skjer. Naturlig. Over tid ser du plutselig forandringer ved deg selv.

Hvert jævla øyeblikk av livet ditt, hver eneste erfaring, hver eneste feil, hvert eneste inntrykk og hver opplevelse; alt betyr noe.

Dette er et dikt jeg har jobbet litt med i det siste. Jeg har prøvd litt nye variasjoner og knep. På sett og vis er ikke dette en typisk måte for meg å skrive dikt, men jeg føler det kom ut ganske bra. Jeg har blant annet prøvd å gjøre ord og oppbygning litt simplere. Innholdsmessig er "Blødende romanse" et utrolig viktig dikt for meg. Handlingen er inspirert av erfaringer fra jeg var veldig liten, frem til den dag jeg sitter her i dag. Faens selvutviklet. Ikke minst er den inspirert av Lou Reeds gjennombrudd på 60-tallet med the Velvet Underground.

For øvrig setter jeg pris på tilbakemeldinger om du først gidder å lese dette. Om du er kritisk, men ikke konstruktiv, vil jeg samle alle ordene dine rundt en fiskepinne og stappe den inn i øyet ditt.

_____________________________________________________________________________

Blødende romanse

Hva er nå lørdagens motsetning av søndag?
Lørdag er den dag jeg kan åpne mitt sinn og vise det reelle
Søndag er maskens dag; dagen for klovnens hverdagslige revolusjon
Du lever i ditt indre, men det ytre vandrer deg

Jeg har reist og sett verdens balanse
Ei har den ikke tilbudt meg å se romanse
Den sorte, vakre blasfemiens romanse
I meg regjerer den som verdens kyss til overflaten

Derfor lever min lørdag i håp
Fremfor den dagelig kjærlighet som lå i vår dåp

Løp, løp, løp
Jeg er gal i den andres syn
Svin i den tredjes mening
Og død i menneskers arv

Så hva er kjærlighetens svar
Om alle visste hva det var?
Brett opp kragen, min venn
Heng kamuflajsen på kroken

Hver dag er meg
Dagen jeg drepte klovnen
Mitt sinn og min kjærlighet har vunnet fornuften
Smertens kjærlighet eier meg

Jeg har snart ikke blogget på to uker. Tiden flyr.
Men ikke fortvil, bloggen lever fortsatt!!!!!11

I det siste har jeg brukt mye av tiden på studiet mitt, bilder og generelt jævlig mye musikk.
Det koster å utvide musikksmaken sin i den grad jeg har gjort den siste tiden.
I hvert fall om man er lidenskapelig fan av musikk på den måten jeg er.

I dag møtte jeg min beste venn i Oslo for litt ekte shopping!
Brukte nærmere to timer i en butikk kalt rock n roll.
Endte opp med dette: (med unntak av to av CDene)

Jeg kjøpte meg for øvrig LP spiller forrige uke, ja. Se he:

Koselige saker.

Verden ruller og jeg så Kurt Cobain på toget i dag.